Vi er tilgjengelig dersom noen av dere er berørt av tragedien på en måte som gjør at dere ønsker å snakke med oss her på ambassaden.
Invitasjonen ble sendt til alle nordmenn som har registrert seg hos ambassaden i Buenos Aires og til andre som har en spesiell tilknytning til Norge.
Åpningsord v/ambassadør Nils Haugstveit under Minnemarkeringen i Buenos Aires 27. Juli 2011.
Det ufattelige har skjedd. Minst 76 av våre landsmenn er blitt revet bort i to terroraksjoner på norsk jord på samme dag. Et målrettet angrep mot regjeringen og mot AUF-ungdommene samlet på Utøya. Et angrep som var politisk motivert, selv om det ikke kan forklares ut fra politiske ideologier.
Antakelig husker dere alle hvor dere var og hvordan den første reaksjonen var da dere hørte hva som hadde skjedd. For mange av oss tror jeg først det var en følelse av uvirkelighet. Kunne det være sant? Slikt kunne da umulig skje i Norge. Ja, det var sant. Det kunne skje i Norge. Og omfanget av tragedien var verre enn vi hadde evne til å forestille oss. Både det store antallet ofre og den grusomme måten det skjedde på gjør at vi føler oss dypt berørt. Vi føler avsky, sorg og fortvilelse.
Nå er våre tanker hos ofrene. Vi lider med de som har mistet noen av sine. Vi tenker også på alle de, mange av dem svært unge, som har opplevd grusomheter som vil merke dem for livet.
Selv om terroren var målrettet, rammet den hele Norge. På Utøya var ungdommer fra hele landet samlet. Derfor opplever så og si alle deler av landet tragedien på en svært direkte måte. Men hele Norge er også rammet fordi terroren var et angrep på det samfunnet vi er så glade i og de verdier vi alle deler. Det var et angrep på demokratiet, på det åpne samfunnet vårt og på den toleransen som vi setter så høyt.
De siste dagene har vi sett en fantastisk mobilisering om disse verdiene som Norge står sammen om, uansett bakgrunn og politisk tilhørighet. Vi har hørt ikke bare politikere, men også folk rundt omkring i Norges land, si at dette er verdier vi ikke bare skal bevare, men styrke i tiden som kommer. Svaret på angrepet er mer demokrati, mer åpenhet og mer toleranse.
Terroren i Oslo og på Utøya kunne skapt hat og frykt, men den gjorde ikke det. På mandag tok over 200 000 mennesker Oslo tilbake, med roser og med kjærlighet. Rundt omkring i Norge var det liknende markeringer, med en oppslutning vi ikke har sett maken til. Aldri har vel samholdet i landet vårt vært sterkere markert enn i disse dagene. Et samhold på tvers av sosial, politisk, etnisk, religiøs og annen tilhørighet. Vi har vist overfor oss selv og verden at i Norge står vi sammen. Hans kongelige høyhet Kronprins Haakon sa det slik i sin appell under markeringen på Rådhusplassen i Oslo: ”I kveld er gatene fylt av kjærlighet. Vi har valgt å besvare grusomhet med nærhet. Vi har valgt å møte hat med samhold. Vi har valgt å vise hva vi står for.”
Midt i alt det dypt tragiske har vi de siste dagene også sett noen av de andre sterke sidene ved det norske samfunnet. Responsen fra de som sitter med ansvaret i denne type situasjoner har vært imponerende. Angrepene kom en fredag ettermiddag midt i fellesferien. Likevel har politi, helsemyndigheter og andre håndtert situasjonen på en fantastisk måte. Også en rekke frivillige har gjort en uvurderlig innsats. Det er nesten ufattelig å høre historien til folk som satt og slappet av i feriemodus da de ble oppmerksomme på skytingen på Utøya og straks kastet seg i båtene og bega seg inn i kuleregnet for å redde folk. Helt vanlige mennesker viste en voldsom handelkraft og et utrolig mot. Takknemlighet og beundring blir fattige ord for å beskrive hva vi føler overfor alle disse.
Som ambassadør er jeg forsiktig med å gi karakteristikker til politikere. Jeg må likevel få lov til å si at jeg er dypt imponert over det lederskap våre fremste politiske ledere har vist i den svært krevende situasjonen de har stått oppi. Samtidig har de vist seg som medmennesker, med evne til empati og omsorg. Jeg tror det er vanskelig å forestille seg hvor krevende dette må ha vært, og særlig i en situasjon hvor de personlig kjenner mange av de som er hardest rammet. Vi har også sett hvordan kongefamilien har vist sin dype medfølelse og deltatt i sorgarbeidet. Det må være lov å si at vi er stolte av våre ledere i en slik situasjon.
Når jeg har fulgt mediedekningen de siste dagene, har det også slått meg hvor utrolig modige, kloke og reflekterte norske ungdommer kan være. Mye av det jeg har sett og lest har gjort et dypt inntrykk på meg. Jeg tror alle vi som har lest det for alltid vil huske ordene til den unge AUF-jenta som like etter Utøya-massakren skrev på twitter: ”Hvis én mann kan forårsake så mye ondt, tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen”. For et perspektiv, kun få timer etter at hennes venner var blitt utsatt for den mest hatefulle gjerning en kan tenke seg. Med slike ungdommer kan Norge se fremtiden trygt i møte.
De siste dagene har de drepte og savnede fått ansikter og navn. De hadde alle det til felles at de var engasjerte mennesker, noen gjennom jobb, de fleste gjennom politisk arbeid. Noen av de som ble drept på Utøya ville kanskje blitt våre politiske ledere om noen år, hvis de hadde fått leve. Navnene og ansiktene minner oss også om at det politiske Norge består av mennesker med ulik kulturell bakgrunn. Det bidrar utvilsomt til å styrke og berike demokratiet.
Kanskje var det noen som måtte gå noen runder med egne fordommer fredag kveld, da det ble kjent at det var en såkalt etnisk nordmann som var anholdt i saken. For en del passet nok ikke det særlig godt inn i fiendebildet. La oss håpe at de mest simplistiske og fordomsfulle måtene å se verden på ble kraftig svekket gjennom den grufulle tragedien på fredag. La oss ta et oppgjør med fordommer, fremmedfrykt og intoleranse. La oss begynne hos oss selv, men la oss også oftere ta til motmæle når vi møter det hos andre. Ikke ut fra hat eller aggresjon overfor de som har andre meninger enn oss, men ut fra prinsippet om at ”du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv”. Noen av våre muslimske landsmenn og -kvinner fikk dessverre føle slik urett på fredag, i timene før det ble klart hvem som var anholdt i saken.
Vi norske som befinner oss her i Argentina føler nok at vi gjerne skulle vært i Norge akkurat nå. Vi trenger å være sammen med familie og venner i slike situasjoner. Det gir trygghet og støtte både for oss og for dem. Facebook, telefon og skype er fint å ha, men det kan aldri erstatte det virkelige samværet. Denne minnestunden er først og fremst et uttrykk for sorg og respekt overfor de som ble rammet av de to terrorhandlingene. Men den er også en anledning til at vi som er her kan vise samhold og snakke sammen. De som ønsker det er alle hjertelig velkommen til å bli igjen etter minnemarkeringen for mer uformelt samvær. Vi har også lagt ut en kondolanseprotokoll for de av dere som måtte ønske å skrive noen ord.
Før vi fortsetter vil jeg be om at vi reiser oss for ett minutts stillhet.